- Hvordan er det med deg? spør far
- Jeg girer meg opp utover dagen, og har vanskelig for å sovne, svarer jeg.
- Ja det blir lett sånn, sier han.

Jeg blir helt stille. Før var det alltid mor som kunne gi meg et råd. Og som alltid skjønte hva jeg mente. Far drev med sitt, og var heller ikke så interessert i det daglige liv. Det er allerede fire år siden mor døde, men akkurat nå opplever jeg at far tar på seg omtanken som tidligere var mors domene.

- Når kommer du hjem? spør far.
- I slutten av mai.
- Det var lenge til.

 [Stillhet]

- Prøv å ikke gjøre så mange ting, Morten.
- Ok.
- Jeg må legge på, de må ha tilbake telefonen – du får ha det bra!
- Ha det.

 Jeg har faren min på i en omsorgsbolig for demente. Han er 87 nå. Jeg vet at jeg han har det så bra som en kan ha det på en institusjon. Men akkurat denne våren er det ikke lenger ok at jeg er lenge borte.

Demens er underlig. Til tider er far helt tilstede, mer enn noen gang. Andre ganger er han helt fjern…